Frafjordskatten

- Finnes det større jordiske nytelser enn å stikke pailabbene inn i et par nyvaskede Ulvangsokker?

Torgrim er fornøyd med livet

Driftige kamerater med genuin interesse for friluftsliv er et av livets undervurderte goder. Heldige er de som får oppleve det - jeg er en av dem. Torgrim har hatt vett til å la sykkelen stå etter sesongslutt. I stedet har han tatt opp igjen loffing rundt i Rogalandsnaturen og straks peker Stutaryggen i Hjelmelandsheiene seg ut som et passe hårete høstmål. Traversen over ryggen skal visstnok være en særdeles sjelden foreteelse, lokalkjente folk har i farten ikke hørt om noen som har gjort den. Neivel, noen må være de første, har Erlend lyst til å være med i løpet av høstferien? Lyst? Toskete spørsmål besvares ikke, i stedet pakkes sekken og 13. oktober settes som D-dag. 

Men vinteren spiller ikke på lag denne gangen. Vanligvis pleier snøen å holde seg over 1100 - 1200 meter til et godt stykke ut i november. Ikke så i 2012. Dagene før avreise meldes det om godt med snø ned mot fem hundre høydemeter inne i Ryfylke. Nyvene i pannen blir bare dypere idét jeg studerer kartet for femte gang den 11. Ruta er lang og kronglete og går opp i nesten tusen meters høyde. Vi kan regne med ti timers dagslys - maksimalt - og erfaringene med å labbe i nysnø er delte, forsiktig sagt. Farten vil gå betraktelig ned, vi risikerer å bakse til over knærne i løssnø og risikoen for å vrikke både det ene og det andre øker proporsjonalt. Og som sagt, mørket faller på allerede sju om kvelden. En telefon til Torgrim avgjør saken. Han har mange utestående turmål på to do-lista som ligger nærmere kysten. - Hva sier du om Frafjordhatten?

Ja, kort og godt. Frafjordhatten er Frafjordbygdas might and pride, en mektig fjellformasjon i heiene mellom Frafjord og Espedal. I godvær finnes det knapt et bedre utsiktspunkt sør for Stavanger. Beskjeden høyde til tross (815 m.o.h.), utsynet er enormt. Alt er synlig, for å låne et uttrykk fra Transparency International. Her ser man Stavanger, Bokn, Jæren, Selvikstakken, Bynuten, Madlandsheia, Forsand, fjord og fjell og det meste av dalstroka innafor. Torgrim har ikke hatt gleden av å stå på toppen ennå, jeg var der i 2007 og tåler godt en tur til. Jo, Frafjordhatten må det bli.

Så derfor trasker vi opp Bjødnalia ved Molaug lørdag morgen med skreppa på ryggen og forventninger i blikket. Praten går om løst og fast der vi passerer livlige bekker, løvskog i høstfarger og nysgjerrige kalver som ikke er satt på bås ennå. Det blåser friskt, tyder det på kuling oppe over tregrensa?



Lovende så langt!



Veien gir seg selv.

Langfoss light.

Høst og fina veret.

Etter tre kvarter eller så ligger det flate slake heiområdet nordover mot Røssdalen og Espedal foran oss. Vi går på historisk grunn; ikke rent få unggutter har i årenes løp småsprunget strekket både nordgående og sørgående for å treffe kjæresten i nabobygda. I tidligere tider var det fast tradisjon for ungkarene i Espedal å hente koneemner i Frafjord og vice versa. Uten veiforbindelse og en fjord som ofte var i barskeste laget høst og vinter var det raskere og sikrere å sprinte over heia til den utkårede. Derav navnet Kjærlighetsstien. Men Torgrim og jeg har ikke amorøse hensikter i dag. Derimot har vi fått Hatten i siktet.



Stølsvatnet med Bukkaknuten bak.



Frafjordhatten til venstre i horisonten.

Været er strålende men det er utvilsomt høstdags, mye lauv er borte fra trærne. Dessuten er vi over tregrensa nå og kulingen kjennes. Luer og hansker må på i det vi siger over rabbene mot Murtedalstjørna og den siste stigningen opp mot Hatten. Vel oppe på ryggen ligger vi tretti grader ut av loddlinja for å holde noenlunde stø kurs mot varden, vinden blåser oss nå og da ut av likevekt.

Og etter to timers vandring er vi framme. Fram med genser, niste og varm drikke. Varden gir noenlunde le mot vinden men etter ti minutter i ro er vi likevel frosne til margen. Temperaturen kan ikke være mer enn tre grader over nullpunktet. Pyttene rundt om er islagte, her har det vært kuldegrader i natt.



Hold på hatten på Hatten!

   

Valevatnet og Lauvvatnet.

 

Tilbakeblikk mot Fornastølsvatnet.




Mot Dypingsknuten.

Veien videre går i felles overenskomst i retning Dypingsknuten. Torgrim har lyst til å knekke den i samme rennet og kan jeg nekte ham det? Nesten nede ved Flæetjørn treffer vi på tre unge menn fra Sunnmøre. Uten kart men med flust av pågangsmot har de tenkt seg til Hatten de også, vi gir dem tips om veien videre. Og rett etter snubler vi sannelig over to blomstrende damer i sin beste alder, har hele bygda tenkt seg til fjells i dag? Uansett, kjekt å se folk med de rette interesser. Ruta etterpå byr på morsomme utfordringer, vi går utenom alt av stier og må ta skrentene som de faller seg.

Et tilbakeblikk. Vi krysset i sikksakk ned denne knausen.

Ryggen opp mot Dypingsknuten er scrambling av enkleste sort. Kort, grei og enkel. Teltplasser av første klasse passerer vi mange av.

Bedre tomt finner du ikke.

Og ikke lenge etter er Dypingsknuten nådd. Ola, jeg og schäferen Leo var her for noen år siden i regnpisk og skodde. Så det er altså slik det ser ut her:

Fra Dypingsknuten. Valevatnet og Frafjordhatten.

Nedgangen til Dybingen og turstien til Øyren går i det vi kaller "inspirert terreng". Bratt som fy. Men med unntak for Torgrim, som må stoppe opp en stund og komme seg da han hører at undertegnede liker opera, går alt bra og vi når stien uten større mén. Et sjokk nå og da bør en sterk mann tåle.

Inspirert nedgang.

Veien videre er bare eplepai med pisket krem. En ren nytelse. Den sørvendte skråningen ned mot Frafjorden er lun nok til at staselige eiker og annen varmekjær skog kan vokse og nå imponerende størrelse. Det er da ikke mange steder i Rogaland det vokser trær av et slikt kaliber?



Et kunstverk i forbifarten.

De siste fire kilometrene går på asfaltvei og gir et fint innsyn i bygda. Hovednæringene later til å være jordbruk, hytteturisme og spa. Vi passerer to tilbud om oljemassasje, pilatestrening og yoga med én kilometers mellomrom. Næringsvettet er det visst ingenting å si på her. Framme ved bilen treffer vi sannelig igjen på de to blomstene fra heia og Torgrim, den reven, tilbyr dem galant nok skyss til Øyren der bilen deres står. Det skal ofte lite til for å gjøre inntrykk....

Og vel hjemme venter en varm dusj, Kristins nydelige pizza, kaffe og sannelig min hatt disker ikke han Audun opp med egenprodusert smuldrepai etter skoleoppskrift! En slik dag blir aldri feil. Takk til alle!

Rutevalget: